Alf Håkon Hoel
Regiondirektør, Havforskningsinstituttet
Havretten angir rettighetsforholdene til hav og havbunn. Kyststatene har råderetten over naturressursene ut til 200 nautiske mil (370 km) fra kysten. Utenfor 200 nautiske mil gjelder prinsippet om havets frihet i vannmassene. Her har ingen råderett over ressursene, med mindre berørte stater er enige om noe annet. Når det gjelder kontinentalsoklene og ressursene der har kyststatene råderett også utenfor 200 nautiske mil. Utenfor kontinentalsoklene finner vi dyphavsbunnen. Her gjelder prinsippet om menneskehetens felles arv.
Det er fem kyststater rundt Polhavet: Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA. Sistnevnte har ikke sluttet seg til Havrettskonvensjonen, men etterlever den i praksis. De fem kyststatene har 200 mils soner og råderett over naturressursene der. Området utenfor 200 mil er åpent hav, der ingen stat har råderett over vannmassene og eventuelle naturressurser. Så godt som hele Polhavet er isdekt store deler av året. De fleste klimaforskere mener at isdekket i fremtiden vil bli mye redusert sommerstid.
Kontinentalsoklene
Polhavet har store sokkelområder, som altså faller under kyststatenes jurisdiksjon. De fleste bilaterale marine grensene i Arktis er helt eller delvis avklart. Yttergrensene for kontinentalsoklene, utenfor de økonomiske sonene, fastlegges etter reglene i Havrettskonvensjonen. Kontinentalsokkelkommisjonen i New York anbefaler yttergrenser på grunnlag av materiale fremlagt av kyststatene.
Av kyststatene rundt Polhavet har så langt Norge og Russland lagt frem materiale for Kontinentalsokkelkommisjonen. Kommisjonen anbefalte Norge sine yttergrenser for sokkelområder utenfor 200 mil i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet nord for Svalbard i 2009. Russland vil legge frem ytterligere materiale, og Canada og Danmark/Grønland vil legge frem sitt materiale de neste årene. På grunn av manglende tilslutning til Havrettskonvensjonen deltar ikke USA i denne prosessen.
Havretten gjelder
De fem kyststatene rundt Polhavet har slått fast at det er havretten som skal regulere utviklingen i dette området. Det er havretten, og ikke ekspedisjoner som avgjør rettighetsforholdene. Like lite som Roald Amundsens tur til Antarktis i 1911 gjorde Sydpolen norsk, gjorde den russiske flaggplantingen Nordpolen russisk.
At fastsettelsen av yttergrensene for kontinentalsoklene bestemmes av en internasjonal avtale betyr ikke at dette er uten politiske overtoner. Den praktiske anvendelsen av reglene i havretten betyr at noen stater får råderett over områder og ressurser, mens andre ikke får. Med en kystlinje som strekker seg rundt nesten halve Polbassenget (7000 km), er Russland det landet som både har den største 200 mils sonen og den største kontinentalsokkelen i Arktis.
Hvem eier Nordpolen?
Innsamling og tolkning av geologiske data og arbeid i sokkelkommisjonen vil gi svar på dette spørsmålet. Dette vil ta lang tid. Dersom tolkningen av det geologiske materialet skulle indikere at habunnen under Nordpolen er dyphavsbunn, er området menneskehetens felles arv og skal forvaltes av FN sin Havbunnsmyndighet . Dersom havbunnen under Nordpolen viser seg å være kontinentalsokkel, er det en av de tre kyststatene Russland, Canada eller Danmark/Grønland som får råderetten. Hovedsaken er at dette skjer på fredeling vis og på grunnlag av internasjonalt omforente spilleregler.