80 grader Nord. Ny personlig rekord for mig. Aldrig før her jeg været så højt mod nord.

Vi er tæt med midnat, men midnatssolen udvisker forskellene mellem nat og dag. Sol er der nu ikke meget af denne aften, hvor skyerne hænger lavt og farver horisonten grå.

Skipper ”parkerer” det gode skib Helmer Hanssen klods op ad en mægtig isflage. Med en transportkurv, der ligeså godt kunne løfte en velvoksen ko, bliver vi – tre og tre – hejset ned og sluppet fri på den hvide flade.

Togtdeltagerne bliver hejst ned på havisen fra Helmer Hanssen

Så står vi her: På den havis, der i disse år forsvinder med rasende fart.

Havisens udbredelse svinger fra år til år, men tendensen er sikker: Der bliver mindre og mindre havis i det arktiske område. Arealet svinder årligt med et område, der er større end Danmark. Og ikke mindst bliver isen tyndere og tyndere. Den solide flere år gamle is bliver i større og større grad afløst af tyndere nydannet is, der smelter væk sommeren efter, den er dannet.

En helt økosystem knyttet til isen

Is er ikke bare is. Havisen er rammen for et nøje afstemt økosystem, der er tæt koblet til denne kolde og barske verden.

Under isen udnytter mikroskopiske isalger den smule lys, der trænger gennem havisen og de næringsstoffer, der er i det iskolde polarvand. De danner grønne tæpper og producerer kulstof til næste led af den rige arktiske fødekæde, hvor store pattedyr, fisk og fugle i sidste ende lever højt af de mikroskopiske alger.

Hvalros er en af de store arktiske dyr, der er afhængige af havisen

Store dyr som sæl, isbjørn og hvalros er også helt afhængige af den flydende ishylde. Sælen bruger isen, når den føder unger, som den gemmer i finurlige huler i isen. Isbjørnen skal på havisen for at finde sin vigtigste føde: Sæl. Den er specialiseret til denne jagt og på land har den kun ringe chance for at skaffe sig selv og sine unger føde. Hvalrossen finde sin føde på havets bund, vor den dagligt æder op til 80 kg muslingekød. Efter de mange dyk må den hvile og fordøje. Langt fra land er en isflage den nødvendige raste- og opladningsplads.

En enorm pumpe

Men havisen har endnu en vigtig funktion, som forskerne er ved at kortlægge netop i disse år. Havisen fungerer som en kolossal pumpe, der sender drivhusgassen kuldioxid ned i de dybe vandlag. Her langt fra algerne og atmosfæren bliver kulstoffet ”gemt væk” gennem mange år og trækkes på den måde ud af det globale kulstofkredsløb.

Når havvand fryser til is, fryser salt ud af vandet. Isen danner en såkaldt brine, der en særdeles saltholdig væske, der først fryser ved rigtig mange kuldegrader. Brine danner lodrette kanaler inde i havisen, hvor et yderst specialiseret liv af små organismer er tilknyttet.

Men når isen dannes, frigives også de gasser, der er opløst i havvandet. Det gælder både ilt og kuldioxid. Gasserne frigives til den slatholdige brine og synker sammen med det salte vand ned gennem havisen og videre med det tunge vand helt ned mod havbunden, der kan ligge flere kilometer nede. Her fører en massiv undersøisk havstrøm gasserne væk med bundvandet. Når havisen smelter gennem den korte arktiske sommer, er vandet undermættet med kuldioxid og vandet ”suger” derfor betydelige mængder ned fra atmosfæren.

Forskerne regner med at denne tundtvandsdannelse, som man kalder processen, er meget vigtig for at transportere kuldioxid fra atmosfæren ned til dybhavet og ud af det globale kulstofkredsløb. Jo mindre havis, der dannes, jo mindre kuldioxid sendes der mod havets dyb og jo mindre kuldioxid fjernes der fra atmosfæren. Mindre havis kan derfor have en selvforstærkende effekt, da der bliver mere kuldioxid i atmosfæren, som igen kan gøre kloden varmere, så endnu mere havis smelter bort.

Man er ikke helt sikker på, hvor meget havisen – eller mangel på samme – betyder for det globale kulstofkredsløb. Mindre havis giver planktonalgerne i havet større adgang til lys. Algerne binder også kuldioxid i deres fotosyntese og har dermed den modsatte effekt. Men alt tyder på, at det samlede regnestykke på ingen måde er til gavn for klimaændringerne. Tværtimod.

Ubehagelig ”dark horse”

Mindre havis i det arktiske område er altså ikke bare en trussel mod alger og dyr, der er tilpasset denne ekstreme verden. Det kan også vise sig at være en ubehagelig ”dark horse” i regnestykket om fremtidens globale klima.

Havisen har central betydning for biologiske og fysiske processer i det arktiske område

Toktet ble avsluttet gjennom en liten ekskursjon inn i Adventdalen til gruve 7 and to radioteleskop, etterfulgt av en liten svipptur til Longyearbyens hyttegrend utenfor flyplassen. Uten hytter stopper Norge! Selv på Svalbard er hytter en nødvendighet.

Vi ankom Tromsø Lufthavn i god behold. Det første outreach tokt var over. På vegne av toktledelsen ønsker jeg å takke alle deltakere for deres interessante og konstruktive bidrag og den god stemning som særpreget toktet. Vi skal evaluere toktet nøye og snart lage planer for neste år.

Herfra gikk turen til Kongsbreens imponerende front. Et yrende fugleliv møtte oss ved brefronten. På tur ut av fjorden gjennomførte vi et kort tråltrekk og etter ytterliggere en CTD på dypt vann satt vi kursen for toktets mål, Longyearbyen. Om kvelden var vi ivrig opptatt med diskusjoner om hvordan outreach toktet hadde svart til forventninger, hva kunne ble gjort annerledes og hva som må forbedres.

Havretten angir rettighetsforholdene til hav og havbunn. Kyststatene har råderetten over naturressursene ut til 200 nautiske mil (370 km) fra kysten. Utenfor 200 nautiske mil gjelder prinsippet om havets frihet i vannmassene. Her har ingen råderett over ressursene, med mindre berørte stater er enige om noe annet. Når det gjelder kontinentalsoklene og ressursene der har kyststatene råderett også utenfor 200 nautiske mil. Utenfor kontinentalsoklene finner vi dyphavsbunnen. Her gjelder prinsippet om menneskehetens felles arv.

Det er fem kyststater rundt Polhavet: Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA. Sistnevnte har ikke sluttet seg til Havrettskonvensjonen, men etterlever den i praksis. De fem kyststatene har 200 mils soner og råderett over naturressursene der. Området utenfor 200 mil er åpent hav, der ingen stat har råderett over vannmassene og eventuelle naturressurser. Så godt som hele Polhavet er isdekt store deler av året. De fleste klimaforskere mener at isdekket i fremtiden vil bli mye redusert sommerstid.

Kontinentalsoklene
Polhavet har store sokkelområder, som altså faller under kyststatenes jurisdiksjon. De fleste bilaterale marine grensene i Arktis er helt eller delvis avklart. Yttergrensene for kontinentalsoklene, utenfor de økonomiske sonene, fastlegges etter reglene i Havrettskonvensjonen. Kontinentalsokkelkommisjonen i New York anbefaler yttergrenser på grunnlag av materiale fremlagt av kyststatene.

Av kyststatene rundt Polhavet har så langt Norge og Russland lagt frem materiale for Kontinentalsokkelkommisjonen. Kommisjonen anbefalte Norge sine yttergrenser for sokkelområder utenfor 200 mil i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet nord for Svalbard i 2009. Russland vil legge frem ytterligere materiale, og Canada og Danmark/Grønland vil legge frem sitt materiale de neste årene. På grunn av manglende tilslutning til Havrettskonvensjonen deltar ikke USA i denne prosessen.

Havretten gjelder
De fem kyststatene rundt Polhavet har slått fast at det er havretten som skal regulere utviklingen i dette området. Det er havretten, og ikke ekspedisjoner som avgjør rettighetsforholdene. Like lite som Roald Amundsens tur til Antarktis i 1911 gjorde Sydpolen norsk, gjorde den russiske flaggplantingen Nordpolen russisk.

At fastsettelsen av yttergrensene for kontinentalsoklene bestemmes av en internasjonal avtale betyr ikke at dette er uten politiske overtoner. Den praktiske anvendelsen av reglene i havretten betyr at noen stater får råderett over områder og ressurser, mens andre ikke får. Med en kystlinje som strekker seg rundt nesten halve Polbassenget (7000 km), er Russland det landet som både har den største 200 mils sonen og den største kontinentalsokkelen i Arktis.

Hvem eier Nordpolen?
Innsamling og tolkning av geologiske data og arbeid i sokkelkommisjonen vil gi svar på dette spørsmålet. Dette vil ta lang tid. Dersom tolkningen av det geologiske materialet skulle indikere at habunnen under Nordpolen er dyphavsbunn, er området menneskehetens felles arv og skal forvaltes av FN sin Havbunnsmyndighet . Dersom havbunnen under Nordpolen viser seg å være kontinentalsokkel, er det en av de tre kyststatene Russland, Canada eller Danmark/Grønland som får råderetten. Hovedsaken er at dette skjer på fredeling vis og på grunnlag av internasjonalt omforente spilleregler.

På vei ut mot isen kom vi utfor noen middels bølger (alt er relativt), som skilte klinten fra hveten sånn sjømannsmessig i gruppa vår. Vi skulle egentlig få høre en rekke foredrag før vi kom frem til iskanten, men det ble etter hvert ganske tydelig at gruppa ble mindre og  mindre da én etter én måtte kapitulere og legge seg for å unngå den største kvalmen. Dermed ble det siste foredraget utsatt til en annen dag.

Jeg har selv tydeligvis ikke arvet noe av min bestefar, lofotfiskerens, standhaftighet på sjøen, for jeg bukket under ganske kjapt da bølgene begynte å bli merkbare. Min hyggelige spanske romvenninne dyttet i meg noen piller, og jeg fant ut at for meg funket det utmerket å ligge på sofaen under dyna å spise godteri (Haribos Matador Mix for å være spesifikk). Det er herved mitt offisielle tips hvis du føler deg kvalm til havs!

Kaffe og kjeks ventet på oss da vi ankom den polske forskningsstasjonen i Hornsund (dette er etter at vi har spist mesteparten av kjeksen...)

Tekst/foto: Linn Sollied Madsen

I Hornsund var vi så heldige å få komme på besøk på en Polsk forskningsstasjon, for å se hvordan de hadde det, og hva de drev med. Den lille bygningen lå øde og isolert til, og forskerne holder til her i opp til ett år om gangen.

Kjeder du deg, har stasjonen en hel haug med bøker. For eksempel Sagaen om Isfolket. På polsk.

Når man skal tilbringe så lang tid ute i ødemarken, borte fra familie og sivilisasjonens bekvemmeligheter, er det kanskje ikke rart at man prøver å gjøre det så hyggelig rundt seg som mulig. Og det kan man i aller høyeste grad si at polakkene hadde gjennomført med stil. I tillegg til at de selv var utrolig sjarmerende, var huset kanskje den mest koselige arbeidsplassen jeg har vært på.

– Det hadde ikke gått om det ikke hadde vært koselig her, innrømmer Lila som har overvintret der i år.

– Det er helt nødvendig for at man skal holde ut.

Om vinteren er det viktig å spare vann.

Gjestfriheten var det hvertfall ingenting å si på. Kaffe, te, kjeks og guidet tur rundt på fasilitetene stod på programmet før Dariusz Jakubas og Kasia Wojczulawis-Jakubas tok med hele gjengen på ekskursjon til et fuglefjell i nærheten, der alkekongen holdt til i hundretusenvis.

En annen ting som gjorde hverdagen lettere var internett og muligheten til å skype hjem.

– ­Eller det vil si, de gangene nettet er nede er vi jo faktisk mer sosiale med hverandre, ler forskningsstasjonens leder Adam.

Har du lyst å ta deg en tur ut i naturen, blir en av stasjonens to hunder gladelig med deg.

En ny venn

På vei inn til alkekonge-kolonien, noen hundre meter fra stasjonen.

Matthias Forwick (UiT) holdt foredraget ‘Mørke hemmeligheter’ – hva kan fjordbunnens dyp fortelle oss om breenes fortid på Svalbard? Deretter ble teori omsatt til praksis og vi benyttet oss av et ekkolodd for å undersøke hva som skjuler seg rett under overflate til bunnen i Smeerenburgfjorden. Turen fortsatte gjennom det vakre men trange Sørgattet til Magdalensfjorden. Der ankret vi opp bakom Gravnesset. Vi gikk i land der og fikk høre om stedets historie. Vi ble vist den franske maleren François Auguste Biards berømte bilde Magdalenafjorden. Og ikke minst hørte vi hvordan den første kvinnen på Svalbard, den franske Leonie d´Aunet, beskrev sine opplevelser under besøket med Le Récherche ekspedisjonen i 1839. Det fantastisk varme været sørget for en avslappet atmosfære og med stor livsglede var det flere som absolutt måtte bade.

Etter kveldsmaten holdt Paul Wassmann (UiT) foredrag Klimautviklingen i Norges arktiske havområder: Hvordan er utsiktene når det gjelder produktivitet og fiske? En livlig diskusjon avsluttet denne innholdsrike dagen. Vi stevnet mot Kongsfjorden.

Senere fikk deltakerne en introduksjon til den geokjemiske og planktologiske forskning om bord som utføres av spanske kolleger under ledelse av prosjektleder Dr. Carlos Duarte (IMEDEA). Vi demonstrerte vannhentere, plankton-nett og dyreplankton. Foredrag til Marit Anne Hauan (UiT) Det frie ville livet! Norsk overvintringsfangst avsluttet den intellektuelle delen av dagen.

Tidlig på kvelden traff vi på den marginale issone og alle ble opptatt å ta dette spesielle biotop i øyensyn. Vi fant et passelig stor isflak og alle fikk anledning til å spaser på isen og få en følelse av hvordan det føles når skipet, tilværelsenes trygge havn, blir mindre og mindre etter hvert som man beveger seg bort over isen. En diskusjonsrunde avsluttet dagen og rundt midnatt tok skipet kurs på Smeerenburg, den tidligste hvalfangsts senter på Svalbard.

Jeg tror nok de fleste hadde et lite håp om at vi skulle få se isbjørn en eller annen gang iløpet av turen. Jeg håpet i hvertfall på det, men var usikker på hvor realistisk det var. Svalbard er jo stort og det er jo ikke så alt for mange isbjørner som vandrer rundt.

Men altså allerede dag tre, mens vi så på Storbreen i Hornsund kom der en svær bjørnekar vandrende. Riktignok litt for langt unna til at zoomlinsen på kameraet mitt fikk med seg særlig mange detaljer, men nært nok til at vi kunne studere dette flotte dyret gjennom en kikkert.

Isbjørn: Check! Nå mangler vi bare noen spekkhoggere og en hvalross, så er jeg storfornøyd

Brum brum!